Friday, March 19, 2010

Innspill til arkitekturpolitikken


bildet er lånt fra arkitektur.no

Nå kan du få med deg presentasjoner og videoer fra seminaret som ble avholdt 9. mars i Arkitektens Hus. Et sammensatt utvalg av blant annet NALs medlemmer presenterte innspill til arkitekturpolitikken.
Mange av innlederne fremhevet ansvaret offentlige bestillere og byggherrer har for å oppnå dette. Seminaret ble et viktig bidrag til det videre arbeidet med arkitekturpolitikken fra profesjonen som skal sette den ut i livet.

Se video: Knut Eiriks innlegg om EUROPAN i del 3: forbildeprosjekter

Wednesday, March 17, 2010

11 informative conversations

A map/summary, made by Alice Labadini, of the 11 studios our AHO students have been through in the last 30 days..

> pdf

Monday, March 15, 2010

When you hear music its gone in the air



This image from my notebook was used in the discussion with you on storyboards. It is my storyboard for the 10 minutes lecture I gave for 11 departments at the NAL session om Architecture Now, just back from Greenland. As you can see, some of the other lecturers is written into my storyboard giving it new shape and form, they informed my lecture so to speak
It is the only two pages from my notebooks, that has been with me through all the studios we have set up through Jæren and Greenland, that is left in my position.
My computerbag with all technicalities and two completely filled notebooks where stolen from me in Oslo on Friday evening. As you know how much importance and confidence I place in the dialogue, and in the images that these dialogues create, can understand the complete loss I feel after this theft. Even the texts from the last dialogues with you is gone with the wind. But; Alice has made a beatifull poster, positioning this studios in two worlds we have been to and the notions and statements from them as stones in water with rings of knowledge, thouching each other, merging into each other. She has even blocks of texts from the studios. If I could ask for the moon: could each of you post on the blog a comment from one or two of the studios we set up in Jæren and Greenland and give your version of them, just some lines. That would be very good for me, and also for you I hope. A kind of rewriting of your and my learnings. Anything is very welcome - fex Gotfrieds five points from the IRIS studio, and Tarald Omas four columns of wisdom from the Ona Lighthouse studio. The heading "When you hear music its gone in the air" is from the Jazz musician Eric Dolphy. I am eagerly waiting for your small stories - thanks.

Sunday, March 7, 2010

Protective Structures // guest blogger

Tandi Reason Dahl is studying architecture at Sendai university this year, she is also our guest blogger, We're looking forward to see more from her!

The pictures that follow are from gardens in Kyoto and Sendai. Much has been said about the Japanese garden, I can only add these photos as a token of my admiration for the absolute care and beauty invested in something as seemingly banal as a winter protection.




Thursday, March 4, 2010

Galskapen i Hebron // guest blogger

Erik Skare fra Tromsø er i Palestina og Libanon fra 15. februar til 21. mars. Her skal han dra rundt å intervjue palestinere om deres situasjon, ta bilder og dokumentere okkupasjonen av palestinsk jord i prakis. Bilder og tekst er tatt og skrevet av Erik som er vår gjesteblogger mens han er på reise.

Prolog:
22. februar 2009 går Benyamin Netanyahu og resten av den høyreekstreme rasistregjeringa ut og sier at Abrahammoskeen skal klassifiseres som jødisk kulturarv. Dette er en fortsettelse av tidligere politikk hvor viktige muslimske helligdommer er blitt stengt av for muslimer. Raseriet blant palestinerne i Hebron eksploderer og gatekamper bryter ut. Flere og flere snakker om en tredje intifada.

Nå: Jeg er i Hebron for å besøke en gammel venn, Hashem Al Azzeh. Han er utenbys og kommer ikke tilbake før om en times tid så jeg står på et tak til en gammel dame som viser meg hvordan byen er blitt omringet av vakttårn og check points i det vi hører et gedigent smell og røyk siver opp fra en annen del av byen.

5 minutter senere er jeg noe andpusten etter å ha sprunget hele veien der, og ser gata fyllt med israelske soldater som springer rundt. Jeg spør palestinerne som er der "sho fi? (hva har skjedd?)".
"Barna var på vei hjem da de israelske soldatene begynte å skyte på dem. 2 er drepte og flere skadet". Dette viser seg senere å være rykter, men flere vinduer er knust og bildører er gjennomhullet etter at geværene. Jeg beveger meg oppover gata for å finne ut mer da helvette bryter løs.

Flere barn har samlet seg i gata og kaster stein mot de israelske okkupantsoldatene. Svaret er hardt og kontant: de skyter med alt de har av kuler, tåregass og såkalte "flashbang"-granater. Jeg springer oppover og tar bilder, og havner midt i skuddlinja mens steiner flyr forbi meg fra den ene siden og tåregassgranater fra den andre. Igjen er jeg vitne til den urettferdige og håpløse kampen mellom små barn som kaster stein som ikke en gang rekker fram til målet, og soldatene som skyter mot det som kort kan betegnes som forsvarsløse barn.

Jeg prøver å ta bilde av barna, men de viser med klart kroppspråk at hvis jeg ikke skal ta bilde av ansiktene og peker på stenene. Frykten for å de nattlige raidene fra de israelske soldatene, og de påfølgende arrestasjonene er store. Flere barn har i løpet av de siste dagene, uten lov og dom, blitt arrestert. Flere menneskerettighetsgrupper har dokumentert tortur av palestinske barn og barna vet like godt som dem at det kan skje med dem også.

Soldatene presser guttene tilbake, og begynner og gå inn i husene. De får tak i en gutt på rundt 10 år, og mens de prøver å drege ham bort gråter han fortvilt mens foreldrene kjefter, roper og prøve å få ham løs. Til slutt slipper de israelske soldatene ham, men scenen som kommer opp er minst like tragisk. I sinne slenger faren gutten i bakken og banker ham brutalt opp med spark og harde slag mot kroppen. Gutten gråter konstant og hyler fortvilt.

Jeg snakker med Jean fra Christian Peacemaker Team som holder til i Hebron om det som skjer: "Akkurat nå ser bare de voksne på det som skjer, men barna føler et ansvar for framtiden. Det verste som kan bli gjort mot dem er å bli tatt fra dem gudshuset sitt. Det finnes ikke noe farligere enn det. Vi tror at han (Benyamin Netanyahu) prøver å fremprovosere et opprør, en intifada".
Jeg spør henne om hun tror det vil bli en tredje intifada: "Jeg håper ikke at det blir det. Jeg ber for at det ikke skal skje, for da kommer det til å bli mye verre enn nå. Og dette er historien. Under hvert opprør så er det barna som har stått for kampen".

Etterhvert roer kampene seg og etter å ha besøkt Hashem setter jeg meg på bussen hjem, med tårer som presser på. Sjåføren spør meg om hvor jeg kommer fra, og når han hører at jeg er fra Norge peker han på et bilde i vinduet av han og sønnen sin på 4 år og spør om jeg kan hjelpe han bort.

Det kan jeg ikke. For akkurat nå kan jeg ikke hjelpe noen. Aldri noensinne. Jeg tar fram favorittdiktet mitt fra lomma som pleier å trøste meg når det står på som verst:

De tror det er mot
som gjør

at jeg velger kampen

tvang er det
til å forsøke å forandre

De tror det er lyst
som gjør
at jeg velger utfordringen

angst er det
for at alt bare skal fortsette

De tror jeg er tykkhudet
fordi j
eg kjemper og utfordrer

gråter gjør jeg
og blør

kan allikevel ikke annet

Jeg kaster det ut av vinduet, mens jeg kjenner tårene renne ukontrollert nedover kinnene mine